Dyktig, arbeidssam og pliktoppfyllande
Endre Haugen (1895–1986) var distriktslege i Kvinnherad frå 1934 til 1966. Etter det dreiv han privat praksis fram til 1979. Då var han blitt 84 år gammal.
Han er omtala som ein dyktig lege, arbeidssam, pliktoppfyllande og ein som aldri sa nei når nokon hadde bruk for han. Etternamnet hans kjem frå garden Haugen i tidlegare Skånevik kommune, medan han sjølv og søskena er fødde i Bergen. Bestefaren, som også heitte Endre, dreiv garden i Åkerfjorden og her var unge Endre ofte på besøk om somrane. Foreldrene hans flytte seinare frå Bergen til Skånevik.
Etter gode eksamensresultat på gymnaset, byrja Endre på medisinstudiet i Oslo. Han har omtalt desse åra som svært slitsame. Hausten 1921 var han ferdig utdanna, med svært gode karakterar frå universitetet, og året etter blei han tilsett som distriktslege i Nord-Norge. Men først hadde han eit kort vikariat i Lindås kommune, og etter det fiskerilege for Vestlandet, med bustad i Florø. I 1923 gifte han seg med Birgit Knudsen frå Bergen.
På Karlsøy var det vêrhardt og kaldt, men Haugen og kona fann seg vel til rette, fortel sonen, Lambrecht i Kvinnhersminne (2003). Opphaldet nordpå skulle bli starten på eit langt liv som einelege. Han måtte, utan å kunna støtta seg til kollegaer, sjølv ta ansvar for diagnose og kva for ein medisin han skulle bruka til pasientane sine. Etter kvart fekk han stor erfaring, og vart rekna for å vera ein framifrå diagnosestillar.
Etter sju år i Nord-Norge, blei han tilsett som distriktslege i Sand i Ryfylke. Flyttinga sørover var nok mest med tanke på at borna deira skulle få betre skulegang enn det Karlsøy hadde å tilby.
I 1934 tok Haugen over som distriktslege i Kvinnherad og var lenge einaste legen her utanom Konrad Lunde ved Valen sjukehus.
Haugen var gift tre gonger, først med Birgit. Med henne fekk han borna Lambrecht, Mari, Ragnhild og Endre. Birgit døydde av kreft i 1953.
Seinare gifte han seg med Ragna Malmanger, enkja etter lensmann Sigurd Malmanger. Ho døydde 10 år seinare. I 1970 gifte han seg for tredje gang, no med Andrea Munch Ellingsen, niese av målaren Edvard Munch. Andrea døydde i 1981.
Haugen slutta som distriktslege i 1966, 71 år gammal, men praktiserte likevel til han var 84 år. Dei siste åra av livet sitt sat han helst inne og las. 13. september 1986 døydde han, 91 år gammal.
Legen fortel
Haugen var kjent for å vera ein mann av få ord, og likte ikkje merksemd rundt sin eigen person. I sine eigne nedteikningar om livet sitt, skriv han blant anna:
… Av natur er jeg reservert og forbeholden i omgang med mennesker, desværre også til en viss grad med mine nærmeste. Har vanskelig for å utlevere meg.
Då Kvinnheringen ein gong ringte for å be om eit portrettintervju med den pensjonerte legen, fekk vi dette svaret:
– Jeg lar meg ikke intervjue av aviserne. Farvel!
Men i 1980, i ein alder av 85 år, og seks år før han døydde, braut Haugen likevel tausheten og mystikken han på mange måtar var omgitt av. Etter oppfordring frå sonen Lambrecht skreiv han Mitt livsløp. Historia er gjengitt i boka Slektene Endresen, Haugen og Leknes (2012). Her får lesarane eit godt og detaljert innblikk i livet og familien til den folkekjære legen.
Haugen var gift tre gonger. Her med den tredje kona, Andrea.
Her tar vi med noko av det Haugen skreiv:
På oppmoding frå eine sonen sin skreiv Haugen om livet sitt då han var blitt 85 år gammal. Remington-skrivemaskinen eksisterer enno.
Jeg har navnet mitt fra gården Haugen ved Åkerfjorden i Kvinnherad.
Jeg husker såvidt min farfar, Endre Haugen, som var bosatt på gården og drev denne. Han var rolig og sindig, lite talende i hjemmet. Han var Haugianer og ble kjent i de nærmeste bygder som taler i religiøse forsamlinger. Han var meget med i styre og stell i sin kommune (som den gang het Skånevik). Han døde i 1903, 69 år gammel.
Mens jeg var i barnealderen, opholdt jeg meg om sommeren ofte på Haugen, der jeg ble tatt vel mot av besteforeldre og mine tanter. Mine besteforeldre hadde 8 barn, min far Endre var nr 3 i rekken, eldste søn. Gården var tungdrevet, og min far valgte ikke å overta den, men ble oplært som utskiftningsmann. Han bosatte seg med familie på mere sentrale steder, først i Bergen, senere i Skånevik.
Familiebilete frå ca 1930. Birgit og Endre Haugen med tre av barna sine (frå venstre): Mari, Lambrecht og Ragnhild. (Fotograf ukjend)
– En lykkelig tid
Mine 5–6 barneår i Skånevik var en lykkelig tid. Det var mangt å se og lære i nye omgivelser. Vi søskene hjalp, etter som vi vokste til, min mor med arbeidet på småbruket, ute og inne. (far hadde arbeidssted utenfor hjemmet om sommeren). Vi hadde meget fritid, streifet om i mark og skog og til fjells, og etter at far kjøpte robåt, også til sjøs, der vi drev fiske til husbehov i nærmeste farvatn og dessuten tok lengre turer over fjorden.
Til trods for små inntekter og mange barn, var mine foreldre bestemt for å skaffe os alle god utdannelse etter vore ønsker og evner. Da barneskolen i Skånevik var dårlig (gammel lærer m.m.), skaffet de oss sammen med 2–3 andre familier privat undervisning frem mot middelskole.
Etter middelskoleeksamen i Flekkefjord, fikk jeg plass i Hambro private gymnasium, der jeg tok eksamen i 1914. Jeg hadde en god tid i Bergen, og er takknemlig for det familien gjorde for meg. Etter bra artium ble jeg tatt opp som medicin-student ved Universitetet i Oslo.
– Mine studieår var slitsomme, meget arbeide, lite penger, skriv Haugen i sine personlege nedteikningar om livet sitt. (Fotograf ukjend)
Mine studieår var slitsomme, meget arbeide, lite penger. Jeg lånte til å begynne med moderate beløp av min far og min moster Magnhild, og klarte forresten å finansiere studiet ved extraarbeide, de første år væsentlig kontorarbeide, senere (så snart som det var forsvarlig) som vikarierende læge i sykehus, i distrikt eller som privatpraktiserende.
I ferietid i Skånevik ble jeg kjent med og glad i Birgit, datter til Math. Knudsen i Bergen. Vi ble enige om å leve livet sammen, forlovet oss tidlig i mitt studium, møttes i ferier.
Studietiden i Oslo var ellers temmelig triviell. Lite samvær med kamerater, bortsett fra militærtjeneste i Fredriksvern. Jeg læste meget fag hjemme på hybelen, var sjelden på student-møter. Sjelden teaterbesøk. I nogen grad spilte ungdomsår.
Jeg fikk mine lægepapirer høsten 1921. Der var på den tid stor lægemangel, mange distriktslægestillinger var ubesatt, mest i Nord-Norge. Flere av mine studiekamerater med meg følte oss forpliktet til å gjøre lægearbeide i Nord-Norge til gjengjeld for at vi hadde fåt gratis utdannelse. Jeg søkte og fikk Karlsøy lægedistrikt i Troms.
Gift i Bergen
Birgit og jeg ble viet i Domkirken i Bergen. Mine foreldre var ikke ved god helse, og kom ikke til bryllupet i Sigurdsgaten, men min tvillingsøster Elisa deltok der.
Vi fant tiden inne til å reise til vårt nye hjem på Karlsøy våren 1922, i mai. Vi anskaffet det nødvendigste av (billige) møbler og annet utstyr, og reiste med hurtigruten nordover. Den anløp extra Karlsøy, og vi ble vel mottatt og installert i gammel 2-etages lægebolig tilhørende medicinalfondet. Den var noget primitiv. Kontor, kjøkken, 1 stor og 1 liten stue i første etage, 2 soveværelseer ovenpå. Venteværelse var der ikke, patienter ventet om vinteren i kjøkkenet, om sommeren ute på tunet.
Karlsøy kommune var fattig, fikk dog etter 1 år råd til å bygge tilbygg til venteværelse og medicinrom. Jeg leverte i alle år ut medicin til pasienter fra mitt lægekontor.
Til lægestillingen hørte gårdsbruk, og vi anskaffet snart 1 Nordlands-ku, nogen få høns samt 3–4 sauer. Senere øket til 2 kjør og 80 sauer. Øen hadde anløp av lokalbåt 2–3 ganger i uken. Jeg anskaffet meg snart skyssbåt, 35 fots brukt fiskekutter som ble omredet. Det var noget klumpet kutter, tung for maskin, men god sjøbåt. Jeg kjøpte ny maskin og leiet mannskap, 1 mann helårlig, som også var gårdsdreng, 1 mann i tillegg om vinteren, på timebetaling.
Da folk var fattige og næsten ingen syketrygdet, måtte praktisk talt alle sykereiser foretas for regning stat og kommune. Kommunen betalte sjelden sin andel (kostgodtgjørelse), Staten betalte regelmessig. Patienter betalte intet. Nødvendig medicin skulde patienten betale, men sviktet ofte. Etter å ha forlatt Karlsøy, sendte jeg ut 120 medicin-regninger, alle under ti (10) kroner. Ingen ble betalt!
Til trods for enkle forhold, tungvinnt praksis og dårlig økonomi, fannt vi oss bra til rette på Karlsøy. Mangt var nytt og krævende. Konen min, Birgit, var uforfærdet og motig og fannt rå for alt. Vi hadde vore venner, prest og handelsmann. Om sommeren hadde vi ett år besøk av mine svigerforeldre, senere av min mor og min bror, Sigurd.
Frå venstre: Haugen, Ragnhild (dotter), Sigrid (søster) og Birgit (kone). I vogna ligg truleg Endre jr. (Fotograf ukjend)
Rekreasjon i Skånevik
Etter siste barnefødsel fikk Birgit nyresyke og reiste for rekreation sammen med søn Lambrecht til Skånevik for et halvt års opphold. Min mor døde mens vi bodde på Karlsøy, likeså min tvillingsøster, Elisa. Hun var gift med bonde Sigurd Leknes, Skånevik. Vi kunne ikke reise sydover til begravelsen.
Selv om vi fannt oss vel til rette i «Spenningens Land» nordpå, tilsa de magre økonomiske forhold oss å søke ett bedre lægedistrikt. Etter vel 6 års ophold nordpå, søkte jeg Sand distriktslægestilling i Ryfylke og ble ansatt. Buskap ble solgt eller slagtet, motorbåten ble solgt til fiskebåt. (den nye eier solgte maskinen, satte inn gammel og fikk motorstopp i havet langt ute. De måtte redde seg til lands i småbåten, leiet så en annen motorbåt for å opsøke og slepe den havarerte, men fannt den ikke).
Det ble pakking for flytting sydover, avskjedsbesøk og avskjedsgaver. Vi reiste med hurtigruten, mens godset gikk med lastebåt, som i Stavanger lastet alt bohave over i rutebåt til Sand. Vi ble vel mottatt av ordføreren og hjulpet til rette. Lensmann Kolbenstvedt ble vor gode ven.
Distriktet var tungvindt. Det omfattet den gang kommunene Sand, Suldal, Jelsa, Erfjord, Sauda, Imsland, tils. 6 kommuner. Distriktet var opstykket med fjorder og fjell, med båtreiser også på Suldalsvatnet. Ferge over fjorden for å komme til Sauda og Imsland. Om vinteren ofte ishindring både på sjøen og på Suldalsvatnet. Delvis lange fot- eller skiturer til langt borte liggende grender eller heiegårder. I Sauda (fabrikksted) var sykehus med optil 3 læger. Vi fikk mange venner og hadde ofte besøk av vore slektninger. Allikevel: der var ringe spending over tilværelsen og jeg fannt meg mindre til rette i Sand enn i Karlsøy.
Haugen og ein del av familien hans utanfor bustaden i Rosendal (framme frå venstre): Borna Lambrecht, Ragnhild og Mari. Ved sida av dokteren sit Endre jr., Dot (niese), Sigrid (søster) og Birgit (kone). Svigermora Ragnhild Knudsen heilt til høgre. (Fotograf ukjend)
Til Rosendal
Etter 6 år på Sand, søkte jeg distriktslægestillingen i Kvinnherad, og ble ansatt der. Jeg overtok snarest stillingen høsten 1934, bosted Rosendal. Lægeboligen var privat eiet (Sella Vang), gårdshus, påbygget så den ble brukbar som lægebolig etter den tids krav og leiet av Kvinnherad Kommune. Få dager førenn 2. verdenskrig solgte Sella Vang lægebolig samt tomt til meg, og ved senere kjøp fra Rosendal Stamhus ble hagen utvidet og arrondert. Våningshuset ble delvis ombygget, uthus satt i stann, gårdsveien omlagt og der ble bygget hønsehus og naust.
Kjøpte bil for lægereiser, fikk bilcertificat. (Under krigen ble bilen rekvirert av tyskerne, jeg reiste den tid på motorcykkel. Det var sure reiser om vinteren). Reiseforholdene i Kvinnherad er nå gode, særlig etter at det kom rutefærge over Hardanger-fjorden og det ble anlagt vei til Mauranger. De økonomiske forhold er bra nokk, folk betaler alltid.
Barnene gikk for det meste i privat-skole, måtte deretter i krigsårene søke videre utdannelse utenbygds, i Bergen eller på Sandane.
Ved pensjonsalder, 70 år, ble jeg av Fylket anmodet fortsette i distriktslægetjenesten i ett år, men avslo så videre tjeneste og ble pensionert. Jeg fortsatte som privat praktiserende læge, men averterte slutt i 1979.
Min kjære hustru, Birgit, døde av kreft 8/2, 1953, (56 år gl.) etter langt og smertefullt sykeleie. Hun var arbeidssom, motig og uforferdet, opofrende og til god støtte for meg gjennom livet.
Jeg giftet meg påny (i Røldal Kirke) 25/9, 1959 med Ragna, f. Meidell, enke etter lensmann Sigurd Malmanger, Rosendal. Hun var barnløs og alene likeså jeg etter at barnene var reist fra hjemmet. Vi ble til gjensidig støtte. Hun var klok, omtenksom og korrekt, og jeg var meget glad i henne. Hun døde ti år senere av kreft etter langt sykeleie.
Ett år deretter giftet jeg meg med Andrea, f. Munch, enke etter skibsreder Arne Ellingsen, Sigerfjord i Vesterålen. Hun bodde der alene etter at hennes 4 barn var gifte og flyttet fra hjemstedet. Selv om vi er forskjellige i synspunkt, livsinnstilling og meninger, finner vi oss vel til rette med hverandre.
Min søster Magnhild døde for 3 år siden, min bror Harald etter henne. Han var lensmann i Ølen. Gift med Tordis, f. Førde. 1 søn, 2 døtre.
Det er tankevekkende for mig slik å rekapitulere mitt liv, delvis nedslående i forvisning om at mangt skulde være gjort bedre og anderledes. Av natur er jeg reservert og forbeholden i omgang med mennesker, desværre også til en viss grad med mine nærmeste. Har vanskelig for å utlevere meg (har denne innstilling fra fars-slekten). Jeg har hatt få nære venner, nesten alle er nu døde.
Jeg finner meg forholdsvis bra til rette ved å bo alene, men er glad ved å ha ektefelle om meg og takknemmelig for å få besøk av barn og barnebarn. Jeg har nu sviktende helse, må reducere mine aktiviteter, har meget fritid. Mine barn har megen omsut for meg og er alltid rede til å yte meg hjelp og støtte.
Jeg håper og tror at jeg ennu i ett par år skal kunne leve uten at være til stor byrde for mine nærmeste.
Dette er eit utdrag frå boka om dokter Haugen, utgjeven av Skimtvis.
