Mimring

Me blir visst litt mimrete med åra? Det er noko som heiter å gå i barndommen, ikkje sant?
Tankane mine går i alle fall ofte til «før i tida», og i dag koste eg meg med å tenkja på kollegaer eg har hatt opp gjennom tida. Den trygge, gode læraren på den todelte skulen på «den ytterste, nakne øy», der eg starta mitt yrkesliv, ho som gav meg råd og rettleiing, som fylgde meg vidare i alle år. Dei kreative, humørfylte kollegaene på neste skule, dei som var med på å prøva ut nye metodar, og som gjorde spennande og artige ting saman med både elevane og oss vaksne. Dei som tok godt imot meg då eg skifta beite og vart byråkrat, som viste meg tillit og gav meg ansvar, og gav meg klare tilbakemeldingar, både positive og negative. Dei som tok godt imot meg som rektor og var kjekke samarbeidspartar, og opptekne av å gje elevane eit best mogeleg tilbod. Alle dei eg har hatt gleda av å samarbeida med. Dei eg har ledd med, ete nista mi med, diskutert med, funne løysingar saman med, prata tull med og snakka fortruleg med.

Takk!

Jorunn Toskedal
15. mai 2017

Kort sagtKristian Hus