Folgefonna blir borte hver dag
Foto: Kåre Eik
Isen ligger der som et hvitt hav som ingen visste om – bare for meg den dagen. Langt i sør-øst kunne jeg så vidt skimte sivilisasjonen.
Det var 16. juli 1999 og jeg satt alene med Elaine Pages sang i radioen. I hytta hadde noen satt fra seg en halvfull dunk med hvitvin. Og det lå to ferdig vaska plastglass ved siden av dunken og på en lapp stod det: «Vær så god, forsyn deg».
Jeg satte meg i solveggen og drømte. Viska vekk alt det vonde, og i ei stund drømmen, som ble en slags evighet. En vakker evighet blanda med lånte samiske toner fra Mari Boine og et glass hvitvin.
Den hvite snøen lå som et sengeteppe, uten spor, uten sprekker. Det var ikke en gang «engler i sneen» å se. De som Ole Paus og Jonas Fjeld sang om noen år seinere. De var ikke her.
I min våkne drøm ble fonna – Folgefonn – innhylla i gråhvitt, ingenting.
I begynnelsen av det 19. hundreåret hadde en belgisk advokat og hans unge datter forsvunnet i det gråhvite ingenting. De hadde nektet å lytte til rådene om ikke å gå inn på fonna i det været som var den dagen. Alt var hvitt eller gråhvitt.
De kom aldri tilbake.
Kan vi klatre i isen om 50 år? (Foto: Kåre Eik).
Kjentmannen snudde
Men mange har sett dem likevel. I mer enn 100 år har de vist seg for noen – noen sier de er som varslere. Bare i sekunder, men tydelige.
For ikke så mange år siden var en kjentmann på veg over fonna fra Odda til Kvinnherad. Det la seg tett tåke. Og han gjorde som han pleide, la et langt tau på slep etter seg. Han regnet med å holde kursen mot Fonnabu. Plutselig var det et klart og tydelig rykk i tauet. Han stusset, men fortsatte å gå. Noen minutter etter kom et kraftigere rykk og så ett til. Nå stanset han, snudde og dro tilbake i sine egne spor. Noe eller noen hadde gitt ham en advarsel.
Han reiste ned til Odda og dro hjem med bussen. Kjentmannen som kanskje lever ennå, har fortalt denne historien til mange.
Et par kom fra Jondal
Jeg hørte de spente skiene av seg da de passerte de spisse hyttene, de såkalte Pyttebuene – oppkalt etter breforsker Randi Pytte Asvall. Da hun fikk bygd de tre små hyttene på Holmaskjær, lå isen nesten parallelt med hyttegolvene. Nå ligger isen fra 20 til 40 meter lavere.
Et ungt par kom, fra Jondal. De hvilte en time før de dro igjen, mot vest, mot Kvinnherad. Et par, to skispor som ble til ett. To mennesker som avstanden til slutt fikk dem til å bli som en mørk prikk og forsvant.
Jeg tenkte ikke da at isen ville forsvinne, den var der bare. Det hadde den jo alltid vært. Men sånn hadde det ikke alltid vært, for 1000 år siden var det nesten isfritt. Det fortalte klimaforsker Stein Kristiansen for tre tiår siden. Fjellene sto råere enn nå og muligens med grønnskjær i liene.
Med vår hjelp vil det bli sånn igjen. Men sånn tenkte jeg ikke sommeren 1999. Klimakrisen er minst like farlig som krigen i Ukraina og krigen i Gaza. Sivilisasjonens totale nederlag er i full gang.
Av Jan Gravdal
Jangen’s blogg
Breforsker Randi Pytte Asvall fikk bygd tre små hytter på Holmaskjær, som har fått namnet Pyttehyttene. Her i lag med Magne Leikvoll. (Foto: Kåre Eik).